Tonsenhagen, 1. oktober 2024
Kjære Mazdak,
[…] Cloaca Maxima, strålende! […]
Den store kloakken er det gamle Romas største underverk, skriver Plinius den eldre i sin naturhistorie. Roma er en hengende by, skriver han, folk seilte under den i båter. Han fortsetter: Syv elver løper gjennom byen og møtes i én kanal. Vannet slår mot veggene, og flom og jordskjelv rammer byen, bygninger raser sammen, men likevel, syv hundre år etter Tarquinius Priscus’ tid, holder tunnelene stand.
Tarquinius Priscus er Romas femte konge, seks hundre år før Kristus. Han anlegger kloakken for å tørrlegge myrsletten mellom de to høydene Kapitol og Palatin, og derfra vokser den evige byen frem. Plinius fortsetter, og det er dette jeg ville vise deg, han skriver om de første kloakkarbeiderne:
Dette må nevnes siden de mest kjente historikerne har oversett det. Tarquinius Priscus påla byens innbyggere å utføre arbeidet, og det var både usedvanlig hardt og langvarig. De protesterte ved å begå selvmord i hopetall, og for å få bukt med dette tenkte kongen ut et selsomt botemiddel som bare er blitt tatt i bruk ved denne ene anledningen. Han korsfestet alle som hadde tatt sitt eget liv, og lot dem henge til spott og spe for sine medborgere, og dyr og rovfugler rev dem i stykker.
Kuren virker, romerne er et anstendig folk, skriver Plinius, og de rødmet av skam ved tanken på en slik skjebne. De glemte at de ikke ville føle skam som døde. Det sies at Tarquinius bygget tunnelene så store at en fullastet høyvogn kunne passere gjennom dem, avslutter han.
[…]
Kloakken løper ut i Tiberen nedenfor Ponte Rotto, «den ødelagte broen», Romas eldste, en overgrodd ruin ute i elven. Jeg står under et buehvelv i den massive elvemuren og ser inn i kloakkåpningen. Den er stor som en høystakk og halvt oppfylt av jord. En liten, skitten bekk sildrer ut. Her kommer ingen inn. […]
Det finnes en dør, i et hull i en skråning på Forum Romanum. Den er låst. Jeg blir sittende der lenge, på en trappehelle utenfor døren, og etter en stund kommer en eldre mann bort. Du vil se kloakken, sier han. Ja? sier jeg. Det finnes en annen inngang, sier han. Jeg kan vise deg. Vi ser lenge på hverandre. Han er høy, mørk og mager, med gråsprengt skjegg og hår. Han har mørke, brennende øyne. Du må betale, sier han. Jeg rister på hodet. Nei, sier jeg. Nei, men takk. Han nikker og går sin vei.
Han skremte meg. Han kan ha vært en raner, eller fergemannen Kharon, tenkte jeg der jeg satt i trappen. Han var kommet for å lede meg over den giftige elven til dødsriket, men jeg var ikke klar. Jeg reiste meg og gikk tilbake til vandrerhjemmet. […]
J.
*
Tonsenhagen, 4. desember 2024
Kjære Mazdak,
[…] i teateret stiger spøkelser opp av jorden, gjennom falldører eller et trappehull i bakken – dette er Kharons trapp, eller den kharoniske trapp, skriver grammatikeren Polydevkes i sin store navnefortegnelse. Jeg har sittet i en slik trapp og sett utover et tomt teater, men det er en annen historie. Dette er en historie om et lite klikk i en lås.
Det var kveld, en kveld i august, og jeg var ute og gikk, da jeg fikk øye på en lysende rød blomst ute på en eng. En valmue, tenkte jeg, og jeg gikk ut i det høye gresset for å plukke den. Et lite stykke ut på engen la jeg merke til et åpent felt i gresset bak blomsten. Det lå noe der, noe stort, og jeg ble nysgjerrig, jeg gikk bort og stanset foran en dør. Den var gråblå og så ut til å ha ligget der lenge, mesteparten av malingen var flasset av og håndtaket var rustent. Jeg så meg rundt. Jeg gikk rundt den. Jeg satte meg på kne, bøyde meg ned og kikket inn i nøkkelhullet. Jeg så ingenting, det var helt mørkt der inne. Jeg reiste meg og ble stående og se på døren. Jeg åpnet den og gikk inn.
[…]
J.
Jørn H. Sværen (f. 1974) er forfatter, forlegger, redaktør og oversetter. Siste utgivelse: Hvitt og svart (England Typografisk Verksted, Oslo 2024).